Hva er tradisjonelt?

[hardway]

Denne betraktningen er skrevet som en lederartikkel i det tyske Traditionell Bogenschiessen:

Hva er tradisjonelt?
Dette spørsmålet behandlet vi allerede i den første utgaven av "Traditionell Bogenschiessen". Nå, 10 år etter, er temaet fortsatt like aktuelt. Og iblant har jeg inntrykk av at det finnes like mange meninger om dette som det finnes bueskyttere. Nylig sa noen til meg at dette magasinet ikke er noe for ham, fordi han har en recurvebue??!! Og allerede for lengre tid siden hørte jeg setningen "Men vi sikter jo, det er da ikke tradisjonelt."
Ja, hva er vel egentlig tradisjonell bueskyting? Det er ett spørsmål som allerede er blitt diskutert i mange leserbrev og ved utallige leirbål.
La meg prøve å gi ett svar:
Tradisjonelt er noe som har en tradisjon. Japansk bueskyting er for eksempel blitt praktisert uavbrutt i flere hundre år. En levende tradisjon med forandringer, ingen konservering og ingen folklore. I Tyskland har det imidlertid aldri fantes noen slik fast tradisjon. Vi har (nylig) gjenoppdaget bueskytingen og bruker herved helt fritt fra engelskmennene, indianerne, mongolene osv. Kan vi da overhodet kalle oss tradisjonelle?
Jeg mener, ja. Fordi at det for oss jo ikke dreier seg om å treffe et mål så perfekt og sikkert som mulig; for slikt finnes det for lengst bedre redskaper enn buen. Nei, vi vil, av og til i alvor, av og til i lek, holde på med bueskytingens gamle kunst og føle litt av det som kanskje fortsatt forbinder oss med våre forfedre, selv om det bare dreier seg om å forsøke å oppnå gode treff med et såpass enkelt redskap. Det er motivasjonen til bueskytingen som gjør oss tradisjonelle, ettersom vi bevisst holder på med noe som forlengst er foreldet og egentlig er blitt ubetydelig.
Den historiske buen, de naturlige materialene, det å selv lage noe; denne "helt tradisjonelle" bueskytingen har uten tvil sine egne kvaliteter. Men om glassfiber- og karbonskyttere oppfatter seg selv som tradisjonelle skyttere, bestemmes ikke bare av materialet som brukes. Tidligere ren nødvendighet, i dag alvor i lek. Hvorfor skulle man da ikke kunne etterligne gamle buer med moderne materialer og se hvordan det blir? Spørsmålet om det ikke også går å gjøre noe bedre, er en tradisjon som har hjulpet oss ut av våre kalde huler. Strevet etter effektivitet er altså én side, verdsetting av det historien og en bevisst innskrenkning av seg selv er den andre. Og her bestemmer hver og én selv hvor han vil trekke grensen.
Vi i "Traditionell Bogenschiessen" trekker grensen der hvor det kommer sikter og taljer i spillet: Bue og streng, pil og skytter, mer har man aldri trengt til bueskyting, og det bør også i dag være nok for oss.
Så lenge buen har samme form som tidligere og håndteres likt, er dette tradisjonelt nok for oss. Og dessuten er vi altfor nysgjerrige til å ikke iblant skue ut over vår egen horisont.
Hvilket bringer oss til skyteteknikken: Hvis man følger oppmerksomt med på disse diskusjonene, kunne man få inntrykk av at det var utradisjonelt å sikte under bueskyting, eller å slippe pilen på en bestemt måte. Jeg tror at man her ofte blander sammen forskjellige ting. Materiale, utstyr, siktemetoder, skytestil og regler kan, og bør man diskutere. Men det finnes ikke bare én metode som er den eneste gyldig for alle formål og alle skyttere. Selvfølgelig må hver enkelt få bestemme om han vil sikte bevisst eller "instinktivt", ankre i ro eller trekke jevnt og slippe raskt, selvfølgelig må hver enkelt selv bestemme om han vil bruke split finger , tre fingre under, eller tommelring, fremoverbøyd eller stående rett opp og ned.
Fordi god bueskyting fungerer med hver enkelt bue, i ulike kulturer, til enhver tid og i alle varianter etter samme prinsipp:
Til slutt er det alltid skytteren det kommer an på. Og det er jo tross alt det som gir kicken, eller?
Deres Angelika (red)