ZEN i bueskytingens kunst

[Irun som gjest]

ZEN i bueskytingens kunst

En bokomtale av Irun Dahl Elverum, Norsk Langbuelag


Boka er skrevet av den tyske filosofen Eugen Herrigel (1844 – 1955), utgitt på norsk av forlaget Hilt & Hansteen 1995. Herrigel underviste i filosofi ved Det keiserlige universitet i Sendai, Japan, fra 1924 til 1929. I denne boka får vi fortellingen om hans seks år lange undervisning hos en mester i bueskytingens kunst.

Bueskyting blir i Japan betraktet som en kunstart, - den kunstløse kunst. Dette gjelder bueskytingens kunst så vel som tusjmaleriet, skuespillerkunst, teseremoni, blomsterarrangement og fektekunst. Herrigel hevder at de japanske kunstarter henter sin indre form fra buddhismen som forutsetter en åndelig holdning, og at bueskyting for japaneren ikke er en sport, men et religiøst rituale. Det er altså ikke tale om en ytre aktivitet med pil og bue, men om noe man utretter i sitt indre. Pil og bue kan være redskaper for åndelig øvelse og utvikling.

Hensikten med boka er å kaste lys over Zens vesen gjennom å beskrive den veien en elev i bueskyting må gå. At den kunstløse kunsts vei ikke er lett skulle Herrigel få erfare allerede under første leksjon. Etter at mesteren hadde demonstrert sitt første skudd sa han: ”Nå gjør De det, men husk at hensikten med bueskyting ikke er å styrke musklene. De skal ikke bruke hele deres kroppsstyrke på å dra buestrengen, men lære å la hendene gjøre arbeidet mens arm- og skuldermusklene er avslappet, som om de var passive tilskuere…..”

”Når pilen er på plass, løfter skytteren buen med nesten strake armer til han har armene over hodet. Så trekker han dem med en jevn bevegelse fra hverandre til høyre og venstre; idet de fjerner seg fra hverandre beskriver de hver sin synkende kurve, inntil venstre hånd som holder buen med strak arm kommer i høyde med øynene, mens høyre hånd som drar strengen med bøyd arm befinner seg over høyre skulder. (….) I denne stillingen skal skytteren bli stående en stund før han løsner skuddet.”
Herrigel øvet innbitt i flere uker på å spenne buen på den riktige måten. ”De får det ikke til, fordi de ikke puster riktig,” forklarte mesteren etter en tid. Og nå gikk mesteren over til å kombinere pusteteknikk med bueskyting. Øvelsen ble oppdelt i stadier: gripe buen – feste pilen - heve buen - stramme buen og holde den helt spent – løsne skuddet. Herrigel erindrer hvor vanskelig det var å få åndedrettet til å fungere som det skulle: ”Det var ikke det at jeg ikke pustet riktig, men når jeg forsøkte å spenne buen med løse arm- og skuldermuskler, strammet musklene i beina desto voldsommere. Ofte slo mesteren ned på meg som et lyn og klemte en av leggmusklene mine på et ømt sted så det gjorde vondt. Jeg unnskyldte meg med å si at jeg anstrengte meg for å være avslappet. Da svarte han: - Det er jo nettopp det som er problemet, at De anstrenger Dem for det, at De tenker på det! ” Det skulle ta ett år før Herrigel hadde lært å spenne buen ”åndelig”, det vil si med kraft og samtidig uanstrengt.

Neste trinn i bueskytingens kunst er å lære å løsne skuddet riktig. Nå står eleven overfor en ny øvelse i tålmodighet; å lære å vente med buen spent til skuddet faller av seg selv! ”(…) på den måten kom slippet som et lyn og skuddet falt som sneen fra bambusbladet.” På skytteren selv har et riktig skudd den virkningen at hun synes dagen først nå har begynt. Hun føler seg i stand til riktig handling, - det er en herlig tilstand!

Først etter fire års øvelse i skyteteknikk og selvforglemmelse, var tiden inne for å skyte på skive. Hittil hadde en halmballe på et trestativ et par meter unna gjort tjeneste både som mål og pilfanger. Nå ble målskiven stilt opp ca. 60 meter borte. Og nå skulle Herrigel gå i enda en felle: å bli fanget i sin egen iver etter å treffe blink! For i følge mesteren: ”For den ærgjerrige som teller sine treff er skiven bare et elendig stykke papir som han skyter hull i. Bueskytingens ’store lære’ betrakter dette som rene barnestreker.” Lydig fortsatte Herrigel å øve uten å sikte.
”Pilene Deres når ikke frem, fordi De åndelig ikke strekker til. (…) Det er ikke buen det kommer an på, men Deres åndsnærvær og våkenhet når De skyter, sa mesteren.” Hvordan blir ferdigheten ”åndelig”, hvordan blir den suverene beherskelse av teknikken til mesterskap? Det kan bare skje, lyder svaret, ved at eleven blir hensiktsløs og jeg-løs. Han må lære å frigjøre seg, ikke bare fra motstanderen, men også fra seg selv. Han må passere det stadium han fremdeles befinner seg på og legge det definitivt bak seg! Lyder ikke dette like urimelig som kravet om at bueskytteren skal treffe uten å sikte, at han fullstendig skal glemme målet og viljen til å treffe det?

Boka kan leses på forskjellige måter; som en innføring i Zen-buddhisme, eller bare som en innføring i bueskyteteknikk. Selv om denne fortellingen om bueskyting hviler på japansk kultur forankret i Zen-buddhisme, vil en hver bueskytter kjenne seg igjen i de utfordringer eleven her møter. De tekniske problemstillingene er skildret på en instruktiv måte. Ved å øve bueskyting møter vi oss selv i døra mange ganger; og de åndelige øvelsene som beskrives er kanskje ikke så fremmede likevel. Vil prestasjonsangsten forsvinne hvis vi fant en tilstand av hensiktløshet eller jeg-løshet? Bueskyttere vet at jo mer en anstrenger seg for å treffe målet, desto oftere havner pila utenfor. Begynner vi å telle hvor mange poeng vi trenger for å slå konkurrenten eller for å sette ny ”pers”, er vi ille ute. Til syvende og sist handler boka mye om hvordan mental ledighet gir fysisk ledighet. …..”Mennesket er et tenkende siv, men utretter sine største ting når det ikke beregner eller tenker.”



Etterord:
Jeg er oppmerksom på at Herrigel er kontroversiell i sin tolkning av Zen-buddhisme og sin fremstilling av buekunstens historie og rolle i den japanske kulturen. Hans læremester tilhørte en gruppe som forsøkte å danne sin egen åndelige skole der de tolket Zen i en nytt lys. Noen har gått Herrigels litteratur mer etter i sømmene og mener han farer med fusk, bl.a. lagt til noen år til sin studier av buekunst i Japan. Herrigel forherliget sin læremester som den gang skal ha vært en omstridt mann i det japanske Kyodo miljøet. Noen ser på forfatteren som representant for den japansk/tyske allianse før andre verdenskrig. Han er derfor av flere grunner ikke særlig verdsatt blant Kyodo tilhengerne i dag.
Jeg vil derfor presisere at min omtale av Zen i bueskytingens kunst er en bokomtale og jeg har ikke tatt hensyn til forfatterens gjerninger og mulige feiltrinn. For den som ønsker en innføring i Zen-buddhisme er den selvfølgelig mangelfull, det er den heller ikke ment for. Men en god historie om en som skulle lære seg å skyte med pil og bue, det er den.

[Kyujin]

Da denne bokomtalen for første gang ble publisert i >Toxofil< sendte jeg noen kommentarer til anmelderen. Jeg antar at disse har inspirert etterordet, og tar til etteretning at poengene mine ikke har nådd helt frem. Her er mine opprinnelige anmerkninger:

"I og med Norsk Langbuelag er opptatt av historisk etterrettelighet og har blant sine foremål å "sette standarder for kvalitet og autentisitet", håper jeg at mine anmerkninger oppfattes som impuls i denne retningen.

Det er nemlig en del konkrete faktafeil i artikkelen som er egnet til å fremstille Herrigels tekst som noe annet enn den er: Et historisk interessant, men meget subjektiv dokument av hans møte med den japanske kulturen som var preget av alvorlige misforståelser og projeksjoner. Dessuten var Herrigel påvirket av 30tallets tidsånd i sine mørkeste former mer enn de fleste aner og dette hadde konkrete konsekvenser for hans oppfattning av både kyudo og buddhisme.

For å begynne med de ytre omstendighetene: Herrigel levde nok i Japan fra 1924 til 29, men lærte kyudo bare fra våren 1926 til sommeren 29 - altså bare litt over tre år, ikke seks. I følge hans tolk Komachiya trente han og kona hans en gang i uken. Ingen med så lite treningserfaring og kunnskap ville i dag bli sett på som erfaren utøver (men snarere som komplett nybegynner), det skyldes nok mer den historiske situasjonen enn noe annet at han fikk sitt rykte som ekspert.

Han skjøt først og fremst på makiwara (halmrullen i 2 meter avstand), av og til på mato, målskiven i 28 meter avstand. (Det finnes også skyting på 60 meter som bokomtalen nevner, men dette er ikke standard trening og spesielt ikke for nybegynnere.) Det at siktemetoden i kyudo er annerledes enn i vestlig bueskyting, betyr ikke at man ikke sikter eller ser nøaktig på målskiven. Tvert i mot begynner de åtte trinnene (hassetsu) i skyteteknikken med å sette føttene nøyaktig på en linje til målet, man sikter altså med hele kroppen og det å "gripe målet med øynene" er en egen og meget sentral del i klassiske tekster om kyudo.

Når det gjelder læreren hans Awa Kenzo så hadde han nok bakgrunn i en tradisjonell "skole", men hadde kort tid før Herrigel tok opp undervisningen grunnlagt en religiøs organisasjon (Daishadokyo) for å fremme sin private forståelse av kyudo som religion - et skritt som ble på det sterkeste kritisert av hans tids kyudomestere.

Det finnes en del nokså ukjente tekster om og av Herrigel, også med tanke på hans mildt sagt skuffende sammenblanding av dagsaktuell politikk, akademisk filosofi og hans påståtte kompetanse i budo og buddhisme.

Sett med slike øyner er det muligens ikke fullt så ønskelig for dagens tradisjonelle bueskyttere, om vi nå driver med kyudo eller vestlig bueskyting, å konstruere paralleler mellom Herrigel sin ideologi og våre egne indre opplevelser? Jeg i hvert fall foretrekker absolutt å fortstå slikt på den måten som er antydet i vår tradisjon i læredikten:

Ya o kakete
hiki shiboruru wa
oboyurozo
hanare toki ni wa
munen muso ni

("Sett pilen på, trekk og vri, helt våken, skuddet løsnes fri for tanker.") Med Herrigels moderne fantasikonstrukt har dette trass i overfladiske likheter faktisk intet å gjøre.

Vi har en kort innføring i problemene med Herrigels kyudofortolkning på www.kyudo.idrett.no ("Zenbueskyting" eller kyudo?), men jeg anbefaler sterkt også å lese
Prof. Yamada Shoji sin utførlige studie om zenbueskytingens myte samme side lenker til. Her finner man argumentene fra tradisjonelt hold formulert på akademisk nivå."

Og som jeg skrev før: Jeg stiller fortsatt gjerne til mer utførlig diskusjon.

De som ønsker å danne seg et eget konkret bilde av hva kyudo i praksis er, har dessuten mulighet å delta i våre nybegynnerkurs, jmf. http://www.kyudo.oslo.no/kyudokurs.html

(edit: Oppdatert lenker)