Beowulf

[nilstor]

Den ultimate helt Beowulf er over oss på kino, og jeg tenkte det kunne være artig å lese "originalen" før jeg går og ser den. Det lokale bibliotek måtte grave en stund ute i magasinet før de fant den engelske utgaven jeg var ute etter, men den var der! Juleferien ble brukt til å sette seg inn i denne gøtalandske krigers gjøren og laden, og jeg hadde også et skrått blikk til referanser vedrørende bueskyting. Skal komme tilbake til det.

Historien er grei nok, det dreier seg om helten som i ungdommen vinner ry i et fjernt land (Danmark, avstandene var lenger den gangen ...) ved å drepe monsteret Grendel, som herjer i kong Hrothgars gildehall, der han spiser kongens hirdmenn levende. Ingen makter å gjøre noe med Grendel før Beowulf og hans lille følge av krigere kommer.

Beowulf dreper Grendel med bare nevene, og alt er fryd og gammen, inntil Grendels mor, et enda verre uhyre som bor i en hule under havet, kommer for å hevne sitt avkom. Hun dreper en av hirdmennene, og tar ham med seg. Beowulf og krigerne hans setter etter. De kommer til et sted der havet koker av sjøormer og andre uhyrer. Beowulf gjør ende på ett av uhyrene med en pil fra sin bue, drar på seg brynjen, og stuper i havet. Han finner Grendels mor i hulen hvor hun bor, og dreper henne med et digert sverd.

Nå vender Beowulf hjem til Gotland, søkkrik og berømt, og blir konge. Han regjerer i femti år, og er stadig ute og slåss, som det høver seg en skikkelig helt. Men så stjeler en slave et drikkebeger fra en stedlig drage, som blir mektig vred, og tar til å herje i nabolaget med ild og brann.

Ildprutende drager er ikke å spøke med, og vår helt står overfor sin forferdeligste motstander noensinne ...

Det blir en fryktelig kamp, og vår nå åttigårige helt dreper dragen, med god hjelp av en ung jarl, Wiglaf, som er den eneste som tør å komme ham til unnsetning. Men Beowulf dør av skadene dragen har påført ham, og ved likbålet spår en kvinne at gøtene har en grum skjebne i vente ...

------------

Hva så med bueskyting oppi alt det her? Det er tydelig ut fra historien at det gjeveste er sverdkampen mann mot mann, men vi har alt hørt at Beowulf skjøt et sjøuhyre med pil og bue, og det er tydlig at buen er et velkjent krigsvåpen. Ved likbålet sier Wiglaf dette:

"Now the flames shall grow dark
and the fire destroy the sustainer of the warriors
who often endured the iron shower
when, string-driven, the storm of arrows
sang over shield-wall, and the shaft did it's work
urged on by it's feathers, furthered the arrow-head."

Et annet sted hører vi også om en mann som drepte sin bror med et vådeskudd:

"... a shaft from Hathkin's horn-tipped bow
( ........ ) struck his kinsman,
his own brother, with the blood-stained arrow-head."

Interessant dette! Her hører vi om massiv bruk av buen som krigsvåpen i folkevandringstiden (hendelsene i diktet foregår på 500-tallet), omtrent på samme måte som de engelske langbuene i middelalderen 8-900 år senere, og buene var til og med utstyrt med hornnokker! Noen som kan si noe om dette på et historisk grunnlag?

Uansett, selv om språket kan synes litt tungt iblant, anbefales boken herved på det varmeste! Mer helt enn dette blir det ikke! Og filmen skal jeg se i nærmeste fremtid.

PS: I boken gis det ikke inntrykk av at Grendels mor har noen som helst likhet med Angelina Jolie eller andre sveisne damer, heller ikke at hun tydde til slike infame triks som visstnok forekommer i filmen, men det er mulig jeg har oversett noe ...? DS.

[Are]

Leste selv historien som tegneserie for rundt 15 år siden. Makan til heltehistorie skal du lete lenge etter. Jeg skal definitvt se filmen.

Når det gjelder horn-nokker på buene i historien skal man vel kanskje ta dem med en stor klype salt. Du har lest en engelsk versjon som i tillegg er på diktform. Oversettere gjør feil, og de tar seg spesielt friheter når det gjelder å få dem til å passe inn i verseform. Jeg har ikke sett noen andre kilder som nevner hornnokkker på langbuer før på engelske langbuer under hundreårskrigen. Men interessant likevel.

Takk for anmeldelsen Nils.

[Kviljo]

Moro lesning! Takker for det.

Jeg vet ikke stort om historien, men det har jo iallefall blitt funnet "horn-tipped" bows helt tilbake til romertid i Danmark. Disse hadde jo dog bare én tupp med horn (eller bein eller jernpigg), og ikke på begge som nokkforsterkning. Første gangen man ser slike i arkeologien på denne kanten av jorda, er vel i 1545 med Mary Rose-buene.

Kanskje noen vet om det er mulig å finne originalteksten en eller annen plass, med en "akademisk brukbar" oversettelse?

[nilstor]

Den jeg leste, er en Penguin-utgave, og oversettelsen er så "akademisk brukbar" som man kan forlange, tror jeg. Det springende punkt blir vel fort hvor kyndige oversetterne har vært uti bueskyting.

Men jeg kan prøve å undersøke litt, det skal finnes en dansk oversettelse fra omkring 1805, og så skal jeg høre med biblioteket om det lar seg gjøre å skaffe en utgave på originalspråket gammelengelsk. Jeg kan ikke det språket, men en gang må man vel lære seg det også ... Kanskje er det mulig å utlede noe ved direkte samenligning?

Og så har man jo alltids noe å fordrive tiden med ...

[nilstor]

Dette begynner å bli interessant! Se her:

2435
Wæs þam yldestan ungedefelice
mæges dædum morþorbed stred,
syððan hyne Hæðcyn of hornbogan,
his freawine, flane geswencte,
miste mercelses ond his mæg ofscet,

2440
broðor oðerne blodigan gare.
þæt wæs feohleas gefeoht, fyrenum gesyngad,
hreðre hygemeðe; sceolde hwæðre swa þeah
æðeling unwrecen ealdres linnan.

Denne passasjen dreier seg om Hæðcyn som kommer i skade for å drepe sin eldre bror og kongsarving Herebeald med et vådeskudd. Kjapp oversettelse - uten hensyn til rim og rytme - følger:

For den eldste av disse ble, ved et uhell,
ved sin brors uheldige dåd, hans dødsleie beredt,
da Hæðcyn med bue av horn
sin egen kjære lord*) la død med en pil
som bommet på målet, skjøt ned sin bror,
den ene bror skjøt den andre, med blodig pil.
En ubotelig gjerning, en fryktelig synd,
Hreðel**) var forferdet; likevel, så hardt det enn var,
uhevnet***) måtte arvingen dø.

*) Hæðcyn var skyldig Herebeald lydighet, siden Herebeald var arving til riket.
**)Hreðel var konge, og brødrenes far.
***) Etter den tids skikk skulle et drap hevnes, eller misdederen kunne betale mannsbot. Siden dette var et vådeskudd - uhell - innen familien, var ingen av delene mulig.

Den gammelengelske tekten sier eksplisitt at Herebeald ble skutt med hornbogan. Jeg tolker dette som det det ser ut som, nemlig hornbue, og ikke bue med horntupper/nokker. Med forbehold om at jeg ikke er særlig stiv i gammelengelsk, selvfølgelig!

Dersom vi forutsetter at hornbogan er rett avskrift av det originale håndskriftet (fra ca. år 1000, det eneste kjente eksemplaret befinner seg i British Museum), betyr det at nordboene etter all sannsynlighet rundt år 500 e.Kr. var vel kjent med dette våpenet. Heller ikke så usannsynlig når man tar folkevandringstidens omveltninger i betraktning, dessuten hadde germanerne slåss mot romerne i lang tid, og romerske bueskyttere brukte hornbue.

Med sviktende språkkunskaper og tvilsom historisk innsikt, skal jeg være forsiktig med å dra konklusjoner, men kanske masterstudenten vår, eller noen andre med solide historie- og/eller språkkunnskaper, kan ha en kvalifisert kommentar?

I alle fall, Beowulf anbefales herved på det varmeste!

[Are]

Fint arbeid Nils.

"Hornbue" er også nevnt i den norske teksten Kongsspeilet fra ca 1150 (?). Men hva en hornbue virkelig er, blir mest gjetning. Kan det f.eks. være at buen har ører som kan minne om horn? ELler er det en bue med hornlaminater? Eller kan det kanskje være noe helt annet?

[Jadda]

"Hornbue" er et mystisk fenomen og er omtalt som Are sier i Kongespegelen i samme settnige som låsbue er nevt og ilegges de egenskaper at de kan skytes fra hesteryggen.( Nå trodde jeg at kongespegelen var fra 1200 tallet men her er jeg flere nr mindre enn Are i kompetanse.). Det at hornbuer har vært kjendt i den Norønne verden burde ikke være noe vanskelig å tenke seg til. Sigurd Jorsalfar reiste sørover med sine skip til Miklagard og der byttet han bort skipene med hester og red gjennom europa via ungarn nordover, sier Snorre. Også Saxo Grammaticus nevner Angatyr en Dansk høvding som får hjelp av noen Hunnere, (den historien husker jeg dårlig det er mange år siden jeg har lest Saxo). Nå er det også funnet noen merkelige beinbiter som kan ligne på de laminatene og ørene som benyttes i Rytterbuer. Det med å tyde arkeologiske funn er ikke enkelt, da de fant løse hornplater og slikt i ungarske kurganer (gravhauger) lurte de lenge på hva de kunne være brukt til. Det tok en delt tid før de fant ut at de var buklaminater til hornbuer. Alt tre og sener var råttnet bort. Øhh nå skriver jeg meg helt ut av temaet. Beowulf sagaen skal rigtignok foregå for lenge lenge siden som Nils skriver, men den ble forfattet på 1100 tallet, så jeg vil anta at mye av historien er farget av sin samtid hva beskrivelser av skikker, tanker og utstyr angår.

[nilstor]

Det antas at diktet har har levd på folkemunne fra folkevandringstiden, og fått sin nåværende form en gang på 700-tallet i Mercia eller Northumbria. Den eneste kjente kopien stammer, som før nevnt, fra ca. år 1000. Som helhetlig litterært verk blir det sett på som et produkt av et forholdsvis sofistikert og kristent, anglikansk hoff, overveiende sannsynlig før de første vikingangrepene på slutten av 700-tallet. (Jfr. "Beowulf", Penguin Classics, 1973, s. 11).

Det er selvsagt umulig å fastslå hva slags bue Herebeald ble drept med, men det er jo artig å spekulere! Men på bakgrunn av den omfattende flyt av informasjon i kjølvannet av folkevandringene, er jeg tilbøylig til å tro at hornbuen var et kjent våpen for mange europeere på Beowulfs tid.

Og i morgen skal jeg på kino for å se hvordan Hollywood har behandlet vår helt. Med eller uten hornbue!

[Gaute]

Det er kanskje litt sent nå, men hvis dere skal se Beowulf, bør dere se 3D versjonen hvis det er mulig. Den er vanvittig tøff.

[nilstor]

Jeg så bare "2D"-versjonen, men den var ikke verst den heller!

Selv om Hollywood hadde lagt til noe tøv om et visst kvinnfolk som kong Hrothgar og vår helt ikke skulle ha rotet seg borti ...

Filmskaperne har også tatt seg ganske store handlingsmessige friheter i forhold til det opprinnelige diktet, særlig omkring oppgjøret med dragen - sluttscenene er jo stort sett helt hinsides - og Grendels mors rolle i filmen er fullstendig overdimensjonert sammenlignet med "originalen".

Men skitt au, absolutt severdig, dette!