Einar Tambarskjelves bue - hvor mange pund?

Diskusjoner rundt historiske design og bruk. Kjekt med kildehenvisninger.
Brukeravatar
Vegard
Nybegynner
Innlegg: 15
Registrert: 04 apr 2006, 18:46
Sted: Oslo

Einar Tambarskjelves bue - hvor mange pund?

Legg inn av Vegard »

Hvor kraftig bue kan Einar Tambarskjelves ha skutt med, og evt hvilken type var den av?
Bakgrunn: Jeg skriver på et lengre avsnitt om pil og bue i en kommende bok om vikingtids våpen og krigføring som jeg er medforfatter på.
Litteratur: Bruker mest Hedebypublikasjonen om buefunnene der (Harm Paulsen, Ausgrabungen in Haithabu, Bericht 33) og Pilefunn fra Oppdalsfjella av Oddmunn Farbregd. Også en Lejre publikasjon fra 1991 med testskyting (Eksperimentel Arkæologi - studier i teknologi og kultur, nr.1.1991, Lejre). Pluss endel sagasitater mm

sitat: La oss begynne med ett utdrag fra Olav den Helliges saga (del 21):
Etter at Olav Tryggvason var falt (i slaget ved Svolder år 1000), gav Eirik jarl grid til Einar Tambarskjelve, sønn til Eindride Styrkårsson. Einar fulgte jarlen nordover til Norge. Det er sagt at Einar er den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge ; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han ; han skjøt med ei butt pil så den gikk igjennom en råblaut oksehud som hang på ei stang.

Spørsmål:
1. Jeg lurte litt på hvor kraftig bue Einar Tambarskjelve kan ha skutt med, med utgangspunkt i dette.
2. Tror folk at den kan ha vært av tvividr typen (fra samme tradisjon som same-/finnbuene, men muligens uten neversurringen). Det er jo snakk om at Einars bue kanskje er laget av denne buemakeren Finn Eivindsønn fra Herjedalen, som kanskje er av samisk slekt.
3. To-ved-buene og de klassiske "langbuene" kan vel bli like kraftige? Det virker som det var både flate to-vedbuer og D-formet/ Rund-ovale buer i vikingetiden og at noen var mer enn mannshøye. Er to-ved buene kanskje litt kortere (av tradisjonsgrunner? - jeg vet, lite å gå på av kilder her).
4. Er det noen som vet om andre interessante saga sitater om bue sitater?
Brukeravatar
Are
kaptein
Innlegg: 2134
Registrert: 09 jan 2006, 23:18
Bosted: Kragero
Sted: Kragerø
Kontakt:

Legg inn av Are »

Tankier omkring spørsmålene:
1 Ingen anelse, men kraftig må den ha vært. Noen som har en "råblaut oksehud" å låne meg så kan jeg teste hva min 105-punder klarer. Vil nok gjette at den må være tilsvarende eller kraftigere for å ha noen sjans. Hva legges i en butt pil? Er det en klumppil? Eller bare en pil uten spiss?
2 og 3 En to-vedbue kan det kanskje ha vært. De gir mer effekt/pund og dermed raskere utgangshastighet og tilfører dermed pila mer energi. På den andre side vet jeg ikke hvordan en slik to-vedbue tåler belastningene som er i en skikkelig kraftig bue. Barlind som har vært brukt i en del langbuer tåler belastningene bedre enn f.eks bjørk og furu. Ad lengden: to-vedbuene kan ha vært kortere, men det er noen fragmenter i Bergen (BRM 0/53221) fra senere tid som tyder på at noen av dem i alle fall har vært ganske lange. Generelt kan man vel som en tommelregel si at kraftigere buer bør være lengre, det samme bør smale buer være.
4
"jeg vil dog mene" sa kong Sigurd (Jorsalfare) "at det er nyttigere idræt - og værdigere for en høvding - at føre en god bue, men jeg tror ikke, at du ville være i stand til at spænde min bue, selv om du tog fødene til hjelp" (Magnussønnernes saga)
Dette er riktignok på dansk, men pytt. Jeg fant den i "langbuer og pile af træ, av Sigurd Hansen. Han har som mange andre buebøker et kapittel om "vikingerne sm bueskytter" der han har samlet et knippe forskjellige historier og sitater fra sagaene.
Kikk også i boka "the great Warbow" Der har de fine kildehenvisninger.

Andre som har noen tanker? Oddbjørn?

Gleder meg til det ferdige resultatet av boka.
Brukeravatar
Kviljo
Master bowyer
Innlegg: 3650
Registrert: 09 jan 2006, 01:15
Bosted: Lista
Kontakt:

Legg inn av Kviljo »

Jeg forestiller meg at tovedsbuer gjerne hadde høyere status enn helvedsbuene. Helst på grunn av produksjonskostnader. Og som Are sier, en tovedsbue har nok større potensiale for å skyte hardt enn en helvedsbue. På den andre siden er det vel mer rå styrke som det skrytes av, og de fleste buetyper kan jo stort sett lages så kraftige som man ønsker.

Interessant denne teorien om buemakeren fra Herjedalen! Kan jo drømme om at Einar var datidens moteløve med sin hippe tovedsbue 8)

Så er det vel noe med at rekurverte buer/buer med reflex er vanskeligere å strenge enn rette langbuer. Men å anta at det da var snakk om tovedsbuer eller hornbuer er vel å dra det langt, hehe.

Jeg tipper buen var på minst 150 pund :lol: Folk var vel stort sett i bedre fysisk form enn i dag, og når (tilnærmet :wink: ) normale folk i dag klarer å skyte slikt, må man anta at det ikke ble ansett som sensasjonelt å trekke noe under 150 pund. ...men på den andre siden igjen kan det jo likegodt være at slike buer ble ansett som ubrukelig kraftige fordi det ikke hadde noen hensikt å ofre mye presisjon for enorm gjennomslagskraft. Så selv om det vel er klart at buen må ha vært blandt de kraftigste, trenger man kanskje ikke overdrive heller, siden Hr. Tambarskjelve trolig ikke skaut på tungt pansrede folk.

Men tror dere ikke at selveste bueikonet hadde flere buer tilgjengelig?
- Ivar Malde
mob: 991 55 405

Kviljo Buemakeri
Brukeravatar
Vegard
Nybegynner
Innlegg: 15
Registrert: 04 apr 2006, 18:46
Sted: Oslo

Manusutkastet "pil og bue del" vikingebok (publ. t

Legg inn av Vegard »

OK, jeg smeller til med hele delen av utkastet av interesse for dette forumet. Dette er altså til en oppkommende bok, så ikke spre uhemmet om det kan unngås. Den kommer først på norsk, og etterhvert må vi få forlaget til å spytte den ut på engelsk også (ingen penger å tjene på å utgi på norsk...).

Sitatene i teksten fra oversatte norrøne kilder skal være i kursiv, men det gidder jeg ikke å fikse her i forumet. Margstoff er blandet inn i teksten uten utheving, og illustrasjonpunkter og noter er heller ikke blitt med inn i teksten, men dere får vel ett visst inntrykk. þul'en "Boga heiti" er et lite stykke buepoesi som jeg satte spesielt pris på å oversette.

Kommentarer mottas med takk, jeg anser dere som en kvalitetsikring her nå, så enhver feil i disse avsnittene vil tilegnes bueforum.no :wink:


Bue, pil og andre avstandsvåpen
(utkast til delen om bue i bokens kapittel om vikingenes våpen av Vegard Vike)

Når fienden kom mot landet og hærstyrkene måtte samles ble det skåret hærpiler og sendt langs kysten og inn i fjordene. Pilen var et sendebud om krig og ufredstid. Anglosakserne ser ikke ut til å ha brukt bue til krigføring i like stor utstrekning som vikingene. I forbindelse med erobringer og bosetninger i England blir vikingene,og normannerene kreditert for innføringen av langbuen til britene . Pil og bue var et viktig støttevåpen ved vikingenes krigføring og er beskrevet i de fleste større slag i sagaene. Hadde man mange menn i krigsfølge utrustet med bue kunne dette bruk til å legge en mektig skur av piler mot fienden selv på ganske lang avstand ved indirekte beskytning. Pilregnet beskrives gjerne poetisk som å svartne himmelen eller regne ned som hagl. I Eirikssønnenes saga (960-970) sies det: du lot ei motet synke, sjøl om hagl av piler smalt fra spente buer. (NB! Flere saga eksempler her, evt Beowulf). Ved beleiringen av paris i 885 og 886 beskriver frankerne at vikingene i tillegg til å bruke mobile beleiringstårn, støtter angrepene mot bymuren med kraftig pilregn. Det virker som buer var i ganske utstrakt bruk blant vikingene. I Gula- og Frostatingsloven kan man lese at bøndene som var utkommandert til leidangen skulle å ha en bue og 24 piler per rotofte i skipene, det vil si én bue per to mann, mens hirdloven forteller at alle kongens hirdmenn skulle ha sin egen bue og 36 piler hver.
Det å kunne trekke en virkelig kraftig bue og skyte hardt, var noe som ble verdsatt. Fra norrønt har vi overlevert det norrøne ordet ördrag, et bue- eller piletrekk. Et ördrag angis visstnok i islandske middelalderlovtekster som en lengdeenhet for et bueskudd på tohundre faðmar (380 meter). Dette må være et indirekte skudd, dvs skutt på skrå oppover for å få lang rekkevidde. Lengdeangivelsen indikerer en bue med trekkstyrke på over 150 pund. Men hvor langt en pil går påvirkes også mye av vekten på pila, og en stridspil som skulle ha mye gjennomslagskraft måtte også ha en viss tyngde, kanske på 50-80 gram. Ved moderne bueskyting trekker man buen bare til haken eller munnviken og bruker sjelden mer enn 50 punds trekk. Engelske langbueskyttere i høymiddelalderen kunne trekke buer på 150-200 pund helt til øret. Dette krevde enorm trekkstyrke utarbeidet ved årelang skytetrening og en særegen skytestilling hvor man står litt krumbøyd for å utnytte ryggmusklene. Man kan til og med finne endringer i de engelske bueskytternes skjelett, med overdimensjonert høyrearm og misdannelser i leddene i venstre. I Olav den Helliges saga kan vi lese om den mest berømte av vikingetidens bueskyttere: Etter at Olav Tryggvason var falt, gav Eirik jarl grid til Einar Tambarskjelve, sønn til Eindride Styrkårsson. Einar fulgte jarlen nordover til Norge. Det er sagt at Einar er den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han ; han skjøt med ei butt pil så den gikk igjennom en råblaut oksehud som hang på ei stang.
Einar Eindrideson, stormannsønnen fra Trøndelag, var under 18 år da han ble med Olav Tryggvasson i slaget ved Svolder i år 1000. Slaget som blir Olavs endelikt: Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Sagaen forteller at Einar ender i en bueduell med bueskytteren Finn som var hos fienden. Finn klarer å treffe Einars bue så den splintrer og blir ubrukelig. Einar må nå ty til kong Olavs bue: Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa ”for veik, for veik er kongens bue!”. Så slengte han buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.
Å skyte med bue var en anerkjent aktivitet som absolutt ikke var under en konges verdighet. Konger som Olav Tryggvasson, Harald Hardråde og Magnus Berrføtt er beskrevet skytende med bue. Olav Tryggvasson hadde til og med en lengdeskytingskonkuranse med Einar Tambarskjelve ved Spangereide i Vest-Agder. Kappskytingen skjedde trolig samme år eller året før slaget ved Svolder. Legenden om kappskytingen ved Spangereide forteller at kong Olav skjøt langt, men Einar ennå lenger. Både skyteplassen og nedslagspunktet sies å være kjent. To av nedslagene er merket med runesteiner. De viser lengder på 1000 meter og over. Dette kan neppe være praktisk mulig og må være legendens overdrivelse. Einar var en storvokst mann, og om vi går utifra at han hadde ett mektigere trekk enn de kraftigste av engelske bueskytterne på 1300- og 1400-tallet kunne han kanskje trekke en 200-250 punds bue til øret. Selv med ekstremt lette piler er det tvilsomt om mer enn 2/3 av den legendariske skuddlengden er mulig. Om runesteinene er plassert korrekt har Einar Tambarskjelves seiersskudd gått 1172 meter og Olav Tryggvason sitt 928 meter . Einars skudd er tre ganger så langt som samtidens lengdemål for et bueskudd.

Einars tilnavn þambar-skęlfir kan bety noe sånn som ”den som svulmer buken (spenner buebuken) og får det til å skjelve” . Muligens hadde Einar sin bue sitt eget tilnavn, þambar (svulmende, stor), og at dette inngikk i Einars tilnavn. Dette er ihvertfall den mest kjente buen i sagaene, og må ha vært litt av et beist å strenge opp.

I tillegg til å skyte langt og hard var treffsikkerhet med bue en vel ansett ferdighet. Prikkskyting for å ta ut ledere i en fiendehær kunne påvirke utfallet av et slag. I slaget ved Svolder prøver Einar Tamberskjelve å gjøre dette uten helt å lykkes. Et mer vellykket forsøk hører vi om i Magnus Berrføtts saga under et angrep ved kysten av Wales i år 1098. En flåte av vikingskip ledet av kong Magnus går inn i Menai Stredet og møter der motstand på øya Anglesey:
Da han kom til Ongulsøysundet, kom det mot ham en hær fra Bretland, og to jarler var høvdinger over den, Huge Prude og Huge Digre. De la straks til slag, og det ble en hard strid. Kong Magnus skjøt med bue, men Huge Prude var brynjekledd overalt, så ikke noe annet var bart på ham enn øynene. Kong Magnus skjøt ei pil mot ham, og det gjorde også en håløygsk mann som stod ved siden av kongen. De skjøt begge på en gang. Den ene pila kom i neseskjermen på hjelmen, så den ble bøyd ut til den ene sida. Men den andre pila kom i øyet på jarlen og fløy tvert gjennom hodet, og den pila ble reknet for å komme fra kongen. Der falt Huge jarl, og så flyktet bretene; de hadde mistet mange folk.
Denne beskrivelsen tyder også på at pilene ikke så lett trengte gjennom brynje.

Pilene
Bevarte pilskaft funnet i smeltekanten av snøbreer i Oppdalsfjellene er vanligvis av bjørkeved, men noen også av furu. Ask og furu er vanligere andre steder . Oppdalspilene er mistet i forbindelse med jakt opp gjennom jernalder og middelalder. Lengden på pilskaftene er på 60-75 cm, mens med spissene blir totallengden på ca 70-85. De lengste antyder buer på en mannshøyde eller mer, og lange piletrekk helt til øret ved skyting. Pileskaftene er aldri jevntykke. Fremre halvdel er tykkest, omtrent 8-10 mm i vikingetid. Bakover smalner pilen jevn ned til 5-6 mm i området der fjærene festes. Harpiks har blitt bruk til å lime og holde fast fjærene, og en spiraliserende trådsurring i tillegg. Styrefjæren kan ha vært 13-14 cm. Helt bakerst ved nokken blir pileskaftene videre igjen og gjerne ovale i tverrsnitt. Spissen av skaftet smalner brått de siste 5-10 mm for å ta imot surring som skal hindre skaftet i å sprekke. Tre styrefjær var det vanlige . På den ene nesten komplette vikingepilen fra Oppdal utgjør harpiks og merker etter surring en lengde på 17 cm . Surringen starter litt forran der styrefjærer må ha sittet og fortsetter hele veien bakover til hakket for pilestrengen, nokken. Surringen på pilen var tettest de siste to centimeterne forran nokken, som forsterkning mot splitting.

Vikingtidens pilspisser blir gradvis tyngre. I siste halvdel av 700-tallet veier pilspissene i overkant av 20 gram. Fram mot 1000-tallet øker de mot 30, og de aller tyngste spissene ligger på 40 gram. Med et bjørkeskaft på ca 25-30 gram blir pilens totalvekt 45-70 gram, omtrent det dobbelte av vekten på moderne piler. Disse tyngre spissene er en viss indikasjon på at kraftigere buer tas i bruk.

Vikingtidens piler var festet til skaftet ved at de gikk over i en tynn pigg, en tange, i bakenden. Denne var satt inn i et hull i enden av skaftet, limt fast med harpiks. For å hindre tangen fra å presse seg videre inn i pilskaftet og sprenge det opp, har treverket blitt surret i enden. På en annen av Oppdalpilespissene fra vikingetid. Surringen består av senetråd som deretter er dekket av et bånd av never som spiraliserer kant i kant ca 2,5 cm innover fra skaftetenden. Neveret skaper en glatt overgang og beskyttet kanskje surringen. På 700-tallet utvikler det seg tanger med en fortykning eller avsats. Avsatsen kunne skaftenden stoppe mot og sikres ytterliger mot oppsplitting. Iløpe av 750-900 går tangepiler uten avsats av bruk.
I Frostatingsloven kan vi lese at annenhver bonde skulle ha to tylvter skæftede piler eller brodder. Til forskjell fra de vanlige pilspissene med tveegget blad er det her snakk om stridspiler med en spiss som en pigg. De broddformede stridspilene har en slank spiss med trekantet eller firkantet tverrsnitt og mye større evne til å trenge igjennom ringbrynjerustning.
Av dekorerte piler kan grav 6 fra Valsgärde nevnes. Her har pilskaftene fått påmalt røde ringer som dekor eller eiermerking. Grav 6 er datert til ca 750. Fra Storhø i Norge skal det være funnet en pil fra vikingetiden som har en V-skjøt i skaftet, en mulig reparasjon. Å lage forskaft, dvs lage pilskaftet av to deler er kjent også fra nyer tid. En av vikingpilene fra Oppdalen har også hatt en skjøt hvor skaftet er skåret skrått av ved midten for å kunne skjerfeskjøtes.
Det er særlig de bladformede, tveeggede jaktpilespissene man finner fra vikingetiden, egnet til jakt på dyr eller også mennesker uten rustning. De brede eggene kutter effektivt opp muskulatur og blodårer, med kraftig blodtap som følge. De mer spesialiserte stridspilene med langslank, sylformet spiss egnet seg spesielt for å trenge igjennom rustning, særlig brynje. Disse forekommer både med firkantet og trekantet tverrsnitt i spissen. Det forekommer også mange pilspisser som er av en type smale bladformede spisser, nærmest som en mellomting mellom jakt og stridspiler. Disse var sikkert også velegnet til strid.
På velbevarte jaktpilspisser kan man utifra verktøysporene se hvordan de ofte er senkesmidd på lignende måte som spydspisser. Det vil si at de først har blitt smidd med firkantet tverrsnitt, nesten som en stridspil. Deretter ble de varmet opp en siste gang og stukket inn og smidd i et tosidig verktøy, som hadde avtrykket av den bladformede profilen i hver halvdel. Dette var en effektiv måte å flate ut pilbladene på og gav konsitent kvalitet med minimalt etterarbeid. Pilspissene smidd på denne måten fikk også et elegant utseende med rene linjer, markante rygger og innhule overflater mellom egg og rygg. Denne produksjonsmetoden vitner om spesialisert pilspissproduksjon. Spissen av jaktpilspissene har tendens til å ha en litt buttere slipefas de siste milimeterne for å gjøre den mer robust og hindre at den ytterste spissen bøyde seg om den treffer noe hardt.

Fra de islandske sagaene er Gunnar fra Lidarende kjent som en stor stridsmann og en fremdragende bueskytter. Etter å ha kommet til å drepe to fra en annen slekt blir han til slutt lyst fredløs og står uten rettsvern. Ti av hans fiender angriper ham nå på gården Hliðarendi med mord i sinnet. Alikevel klarer Gunnar å holde dem fra livet med buen sin, og sårer og dreper de fleste. Når strengen på buen til slutt kuttes snur kampen for Gunnar. Hans lunefulle kone vil ikke hjelpe ham med å lage en ny buestreng av hennes hår og Gunnar bukker under for overmakten etter heltemodig kamp med Atgeiren sin. I Danmark er det jomsvikingen Palnetoke som er den mest kjente bueskytteren. Han var en venn av kong Harald Blåtann, men etter for mye selvskryt over sine evner blir Palnetoke tilslutt tvunget til å skyte et eple av hodet på sin egen sønn. Senere ender den hedenske Palnetoke opp med å støtte Svein Tveskjegg i et opprør mot Svens far, kristningskongen Harald Blåtann. Palnetoke gir Harald sitt uverdige endelikt ved å skyte en pil opp i baken på kongen når han bøyer seg ned forran et bål.

Langbuen
Definisjonen av langbue er noe varierende. De skal være så lange som en mannshøyde eller noe mer, laget av ett stykke treverk. De er ganske rette når de ikke er spent opp og tverrsnittet er gjerne ganske rundt eller D-formet og endrer ikke form ved grepet . Langbuer er normalt av barlind, som er det treslaget som best tåler den påkjenningen de virkelig tykke krigsbuene skaper i bueveden. I Harald Hardrådes saga beskrives det at kongen skyter med en almebue. Det norrøne ordet for barlind, ý eller ýr ble bruk som synonym for bue. Tilfeldig var det jo ikke at den norrøne bueguden Ull bodde i Ýdalir, Barlinddalen og at ýdróg var en betegnelse for buestreng. Asketre er også et treverk som egner seg som buemateriale.

Fra Den eldre Edda har vi navnediktet Boga heiti. Her får vi en regle som poetisk gjengir bueskuddet og pilens flukt. Det ramses opp treslag og toved-konstruksjon som vi finner igjen i det arkeologiske buefunnmaterialet:

Almr, dalr, bogi,
ýr ok tvíviðr,
sveigr, glær ok þrymr,
sómr, skálgelmir.

Alm, dal(formet), bue,
barlind og toved,
bøyer, kaster og trommer,
stiger, kurver (og) stuper
(som en hauk).


Fra vikingetidens Hedeby er det funnet deler fra 7 buer . Alle er av barlind med unntak av bue nr.7 som er av alm. Én er bevart i full lengde mens de seks andre bare er bevart som endestykker på 16-50cm. Bue nr.1 er bevart i full lengde på 191 cm. Arbeidslengden på buen, det vil si lengden mellom strengfestene har vært omtrent 180 cm . Midten er 4,0 cm bred og 3,3 cm tykk, et nesten rundt tverrsnitt som blir gradvis tynnere og mer oval mot endene. Det er ikke noen synlig overganger til grepet. De andre bevarte bueendene er også ovale og svakt D-formede i tverrsnittet. Hedebybuene er generelt laget av veldig små trær med den følge at margen finnes inni buen og delvis kommer ut på baksiden mot endene. På forsiden følger overflaten den ytterste årringen fra treet. Ved strengfestene har flere av buene fra Hedeby en antydning til en bøy bakover. På den hele buen, bue nr.1, blir endene også litt bredere og tykkere etter bøyen. Fortykkede og bøyde ender samsvarer ekstemt godt med en engelsk manuskriptavbildning datert ca 1130. Her er det også tegnet svært detaljert hvordan strengen har vært knyttet fast i den nedre enden av buen med flere løkker og knuter. På de bevarte buene har den nedre enden ingen hakk for feste av strengen, Kun knutene, tykkelsforskjellen i buestaven og eventuelt bøyen har bidratt til å fiksere strengfestet. I den øverste enden har hedebybuene et strenghakk. Hakket finnes kun på den ene siden og er i alle tre tilfeller på venstre side, sett fra innsiden av buen. Her har strengløkka vært skjøvet på plass når buen har blitt strenget opp. På buene nr.1 og 7 er det i tillegg en uvanlig detalje. En jerntapp har blitt spikret inn i fronten av buen 10-11 cm nedenfor strenghakket. Denne har holdt strengløkka når buene var strenget ned, og hindret at strengen ble hengende å slenge når buen ikke var i bruk. Selv om selve strengen på vikingetidsbuene ikke er bevart kan avstanden mellom strenghakket og strengholdertappen brukes til å beregne omtrentlig strenglengde og hvor stram oppstrenging bue nr.1 fra Hedeby har hatt. Hedebybuen har vært en kraftig bue, velegnet ved krigføring. Rekonstruksjon har vist en trekkraft på minst 90 pund. Dette kan gi en effektiv rekkevidde på kanskje 200 meter
I Ballinderry i Irland er det funnet en langbue sammen med et vikingesverd. Den dateres til 900-tallet. Den er av barlind og lengden er på 185 meter. Tverrsnittet er en mellomting mellom ovalt og firkantet og blir tynner ut mot endene. På midten er den 3,8 cm bred, 2,86 cm tykk og noe grep er ikke fremhevet. På samme måten som Hedebybuen mangler buen fra Ballinderry strenghakk i den nedre enden, men har et sidehakk på den venstre, øvre siden. Med sin mer flate forside ser det ut denne buen er tatt ut av et større tre enn hedebybuene. (I tillegg skal det være funnet et 40 cm langst stykke av en barlindbue i et slavisk borganlegg i Oldenburg, Østholstein. I Dublin er det muligens også et buefunn, og to langbuer skal også være funnet i Staraja Ladoga).

To-ved-buer
I norrøn litteratur nevnes det finsk bue og tvividr (to-ved) bue. Fra samene kjenner man til en tradisjon med å lage to-ved-buer ved å lime sammen skinner av bjørk og furu/gran og surre rundt never. Bjørka tåler strekk bra og settes på utsiden av buen, mens furu tåler sammentrykning og derfor går på innsiden. Det har vært regnet som mulig at nordmenn og svensker har tatt opp denne effektive bueformen fra sine samiske naboer. I det islandske skriftet Bergsbók finnes det en beskrivelse av en mann ved navn Finn Eivindsson fra Herland. Finn var selv en fremdragende bueskytter og han skal ha laget Einar Tamberskjelves svært kraftige bue. Herland er dagens Herjedalen, en del av det sør-samiske området. Finn antas å være av samisk eller finneslekt, kanskje en representant for den samiske buetradisjon som tas opp av vikingene. I de norske middelalderbyene Oslo, Bergen og Trondheim ser vi mange funn av dekorerte buefragmenter av to-veds typen fra før 1200-tallet og et tid framover.
Sammenlignbare buefunn finnes også fra vikingetiden . En er funnet i Vibby myr i Nord-Sverige . Den er datert til 1000 eller 1100-tall, er av furu og har én flat og én hvelvet side. Vibbybuen er ansett å være laget i samisk tradisjon og har mulige tegn til surring. Den flate, udekorerte siden av Vibbybuen antas å ha vært pålimt en skinne av et bjørketre, men den er ikke bevart. På den hvelvede siden er det skåret inn linjer langs kantene og enkle ornamenter ved håndtaket og mot endene. Dekoret har vært på buens bukside, den siden som vender mot strengen. Vibbybuen mangler endene og er nå 126 cm lang, men kan ha vært ca 140 cm. På det bredeste er den 4,5 cm og 0,8-0,9 cm tykk, ved grepet smalere og tykkere. Tilsvarende er en bue fra Jokkmokk, bevart 108 cm lang, opprinnelig over 120 cm. I Norge er det funnet en bue i en torvmyr på Å i Senja, Troms . Nå 1 meter lang, opprinnelig 1,6-1,8 m. To-vedbuer med neversurring er også funnet i Novgorod.

Kompositte buer og østlig bueutrustning
I Birka mener man å kunne spore innslag av bueutrustning fra østeuropeisk tradisjon . Her er det snakk om beindel fra kompositt bue, deler fra en spesielt type pilekogger som er bredest nederst med pilene opp ned og en bueskytterring. Relativt korte buer av østlig modell med sterkt vinklede ender og en B-formet profil finnes det rikelig av i kontinentale avbildninger fra vikingetid og tidlig middelalder. (Rytterbueskying skal ikke tas opp nærmere her, men det kan nevnes avbildningen av en normannisk bueskyter til hest helt på slutten av Bayeuxteppet i en ryttergruppe som forfølger flyktende angelsaksere).

Pilkogger
I tillegg til viktige buefunn er det i Hedeby også funnet lærrester fra hva man mener er et pilekoggere av lær fra vikingetiden, et örmalr. Munningen, sidestykker og opphengs hemper er bevart. Læret er dekorert. En rekonstruksjonstegning er gjort, selv om den ikke passer helt med de bevarte restene.
På Bayeuxteppet avbildes en bueskytter med flere piler i buehånden mens han skyter. Ved hoften har han et pilekogger festet med belte i livet. Også flere normanniske bueskyttere har koggere i belte, men minst én har også ett i en skulderreim på ryggen. Også på kontinentale avbildninger kan man iløpe av vikingetiden se avbildninger av pilekoggere med skulder- og ryggoppheng.

Andre avstandsvåpen
...
Brukeravatar
Kviljo
Master bowyer
Innlegg: 3650
Registrert: 09 jan 2006, 01:15
Bosted: Lista
Kontakt:

Re: Manusutkastet "pil og bue del" vikingebok (pub

Legg inn av Kviljo »

Artig lesing! :D

Siden jeg selv syntes det er lett å se seg blind på sitt eget arbeide, har jeg tillatt meg å prike på noen skrivefeil. Det jeg tror er feil har jeg merket med bold, også har jeg skrevet noen kommentarer med underline inni teksten. Ellers må jeg si det var velskrevet og interessant!
Håper at jeg ikke har retta feil, og at det kan være til litt hjelp iallefall :)

Vegard skrev:Bue, pil og andre avstandsvåpen
(utkast til delen om bue i bokens kapittel om vikingenes våpen av Vegard Vike)

Når fienden kom mot landet og hærstyrkene måtte samles ble det skåret hærpiler og sendt langs kysten og inn i fjordene. Pilen var et sendebud om krig og ufredstid. Anglosakserne ser ikke ut til å ha brukt bue til krigføring i like stor utstrekning som vikingene. I forbindelse med erobringer og bosetninger i England blir vikingene,og normannerene kreditert for innføringen av langbuen til britene . Pil og bue var et viktig støttevåpen ved vikingenes krigføring og er beskrevet i de fleste større slag i sagaene. Hadde man mange menn i krigsfølge utrustet med bue kunne dette bruk til å legge en mektig skur av piler mot fienden selv på ganske lang avstand ved indirekte Bedre ord? Eventuelt burde du flytte forklaringen av indirekte skudd opp her. beskytning. Pilregnet beskrives gjerne poetisk som å svartne himmelen eller regne ned som hagl. I Eirikssønnenes saga (960-970) sies det: du lot ei motet synke, sjøl om hagl av piler smalt fra spente buer. (NB! Flere saga eksempler Orddeling :wink: her, evt Beowulf). Ved beleiringen av paris i 885 og 886 beskriver frankerne at vikingene i tillegg til å bruke mobile beleiringstårn, støtter angrepene mot bymuren med kraftig pilregn. Det virker som buer var i ganske utstrakt bruk blant vikingene. I Gula- og Frostatingsloven kan man lese at bøndene som var utkommandert til leidangen skulle å ha en bue og 24 piler per rotofte i skipene, det vil si én bue per to mann, mens hirdloven forteller at alle kongens hirdmenn skulle ha sin egen bue og 36 piler hver.
Det å kunne trekke en virkelig kraftig bue og skyte hardt, var noe som ble verdsatt. Fra norrønt har vi overlevert det norrøne ordet ördrag, et bue- eller piletrekk. Et ördrag angis visstnok i islandske middelalderlovtekster som en lengdeenhet for et bueskudd på tohundre faðmar (380 meter). Dette må være et indirekte skudd, dvs skutt på skrå oppover for å få lang rekkevidde. Lengdeangivelsen indikerer en bue med trekkstyrke på over 150 pund. (enig, da det nylig ble satt ny lengderekord på 346,5 meter, med en 167# langbue av barlind, selv om amerikanske flatbuer med mye mindre trekkstyrke har skutt lengre med lette piler.) Men hvor langt en pil går påvirkes også mye av vekten på pila, og en stridspil som skulle ha mye gjennomslagskraft måtte også ha en viss tyngde, kanske på 50-80 gram. Ved moderne bueskyting trekker man buen bare til haken eller munnviken og bruker sjelden mer enn 50 punds trekk. Engelske langbueskyttere i høymiddelalderen kunne trekke buer på 150-200 pund helt til øret. Dette krevde enorm trekkstyrke utarbeidet ved årelang skytetrening og en særegen skytestilling hvor man står litt krumbøyd for å utnytte ryggmusklene. Man kan til og med finne endringer i de engelske bueskytternes skjelett, med overdimensjonert høyrearm og misdannelser i leddene i venstre. I Olav den Helliges saga kan vi lese om den mest berømte av vikingetidens bueskyttere: Etter at Olav Tryggvason var falt, gav Eirik jarl grid til Einar Tambarskjelve, sønn til Eindride Styrkårsson. Einar fulgte jarlen nordover til Norge. Det er sagt at Einar er den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han ; han skjøt med ei butt pil så den gikk igjennom en råblaut oksehud som hang på ei stang.
Einar Eindrideson, stormannsønnen fra Trøndelag, var under 18 år da han ble med Olav Tryggvasson i slaget ved Svolder i år 1000. Slaget som blir Olavs endelikt: Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Sagaen forteller at Einar ender i en bueduell med bueskytteren Finn som var hos fienden. Finn klarer å treffe Einars bue så den splintrer og blir ubrukelig. Einar må nå ty til kong Olavs bue: Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa ”for veik, for veik er kongens bue!”. Så slengte han buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.
Å skyte med bue var en anerkjent aktivitet som absolutt ikke var under en konges verdighet. Konger som Olav Tryggvasson, Harald Hardråde og Magnus Berrføtt er beskrevet skytende med bue. Olav Tryggvasson hadde til og med en lengdeskytingskonkuranse med Einar Tambarskjelve ved Spangereide i Vest-Agder. Kappskytingen skjedde trolig samme år eller året før slaget ved Svolder. Legenden om kappskytingen ved Spangereide forteller at kong Olav skjøt langt, men Einar ennå lenger. Både skyteplassen og nedslagspunktet sies å være kjent. To av nedslagene er merket med runesteiner. De viser lengder på 1000 meter og over. Dette kan neppe være praktisk mulig og må være legendens overdrivelse. Einar var en storvokst mann, og om vi går utifra at han hadde ett mektigere trekk enn de kraftigste av engelske bueskytterne på 1300- og 1400-tallet kunne han kanskje trekke en 200-250 punds bue til øret. Selv med ekstremt lette piler er det tvilsomt om mer enn 2/3 av den legendariske skuddlengden er mulig. Om runesteinene er plassert korrekt har Einar Tambarskjelves seiersskudd gått 1172 meter og Olav Tryggvason sitt 928 meter . Einars skudd er tre ganger så langt som samtidens lengdemål for et bueskudd. (Kanskje ekstremt lette piler kunne byttes ut med spesielle lengdeskytingspiler eller noe slikt? Ekstremt lette piler på slike buer er nok kanskje ikke så nødvendig som på lettere buer)

Einars tilnavn þambar-skęlfir kan bety noe sånn som ”den som svulmer buken (spenner buebuken) og får det til å skjelve” . Muligens hadde Einar sin bue sitt eget tilnavn, þambar (svulmende, stor), og at dette inngikk i Einars tilnavn. Dette er ihvertfall den mest kjente buen i sagaene, og må ha vært litt av et beist å strenge opp.

I tillegg til å skyte langt og hard var treffsikkerhet med bue en vel ansett ferdighet. Prikkskyting for å ta ut ledere i en fiendehær kunne påvirke utfallet av et slag. I slaget ved Svolder prøver Einar Tamberskjelve å gjøre dette uten helt å lykkes. Et mer vellykket forsøk hører vi om i Magnus Berrføtts saga under et angrep ved kysten av Wales i år 1098. En flåte av vikingskip ledet av kong Magnus går inn i Menai Stredet Skrives som ett ord? og møter der motstand på øya Anglesey:
Da han kom til Ongulsøysundet, kom det mot ham en hær fra Bretland, og to jarler var høvdinger over den, Huge Prude og Huge Digre. De la straks til slag, og det ble en hard strid. Kong Magnus skjøt med bue, men Huge Prude var brynjekledd overalt, så ikke noe annet var bart på ham enn øynene. Kong Magnus skjøt ei pil mot ham, og det gjorde også en håløygsk mann som stod ved siden av kongen. De skjøt begge på en gang. Den ene pila kom i neseskjermen på hjelmen, så den ble bøyd ut til den ene sida. Men den andre pila kom i øyet på jarlen og fløy tvert gjennom hodet, og den pila ble reknet for å komme fra kongen. Der falt Huge jarl, og så flyktet bretene; de hadde mistet mange folk.
Denne beskrivelsen tyder også på at pilene ikke så lett trengte gjennom brynje.

Pilene
Bevarte pilskaft funnet i smeltekanten av snøbreer i Oppdalsfjellene er vanligvis av bjørkeved, men noen også av furu. Ask og furu er vanligere andre steder . Oppdalspilene er mistet i forbindelse med jakt opp gjennom jernalder og middelalder. Lengden på pilskaftene er på 60-75 cm, mens med spissene blir totallengden på ca 70-85. De lengste antyder buer på en mannshøyde eller mer, og lange piletrekk helt til øret ved skyting. Utrygg grunn her :wink: Men det er godt mulig du har rett.Pileskaftene er aldri jevntykke. Fremre halvdel er tykkest, omtrent 8-10 mm i vikingetid. Bakover smalner pilen jevn ned til 5-6 mm i området der fjærene festes. Harpiks har blitt bruk til å lime og holde fast fjærene, og en spiraliserende trådsurring i tillegg. Styrefjæren kan ha vært 13-14 cm. Helt bakerst ved nokken blir pileskaftene videre igjen og gjerne ovale i tverrsnitt. Spissen av skaftet smalner brått de siste 5-10 mm for å ta imot surring som skal hindre skaftet i å sprekke. Tre styrefjær var det vanlige . På den ene nesten komplette vikingepilen fra Oppdal utgjør harpiks og merker etter surring en lengde på 17 cm . Surringen starter litt forran der styrefjærer må ha sittet og fortsetter hele veien bakover til hakket for pilestrengen, nokken. Surringen på pilen var tettest de siste to centimeterne forran nokken, som forsterkning mot splitting.

Vikingtidens pilspisser blir gradvis tyngre. I siste halvdel av 700-tallet veier pilspissene i overkant av 20 gram. Fram mot 1000-tallet øker de mot 30, og de aller tyngste spissene ligger på 40 gram. Med et bjørkeskaft på ca 25-30 gram blir pilens totalvekt 45-70 gram, omtrent det dobbelte av vekten på moderne piler. Disse tyngre spissene er en viss indikasjon på at kraftigere buer tas i bruk.

Vikingtidens piler var festet til skaftet ved at de gikk over i en tynn pigg, en tange, i bakenden. Denne var satt inn i et hull i enden av skaftet, limt fast med harpiks. For å hindre tangen fra å presse seg videre inn i pilskaftet og sprenge det opp, har treverket blitt surret i enden. På en annen av Oppdalpilespissene fra vikingetid. Surringen består av senetråd som deretter er dekket av et bånd av never som spiraliserer kant i kant ca 2,5 cm innover fra skaftetenden. Neveret skaper en glatt overgang og beskyttet kanskje surringen. På 700-tallet utvikler det seg tanger med en fortykning eller avsats. Avsatsen kunne skaftenden stoppe mot og sikres ytterliger mot oppsplitting. Iløpe +t? av 750-900 går tangepiler uten avsats av bruk.
I Frostatingsloven kan vi lese at annenhver bonde skulle ha to tylvter skæftede piler eller brodder. Til forskjell fra de vanlige pilspissene med tveegget blad er det her snakk om stridspiler med en spiss som en pigg. De broddformede stridspilene har en slank spiss med trekantet eller firkantet tverrsnitt og mye større evne til å trenge igjennom ringbrynjerustning.
Av dekorerte piler kan grav 6 fra Valsgärde nevnes. Her har pilskaftene fått påmalt røde ringer som dekor eller eiermerking. Grav 6 er datert til ca 750. Fra Storhø i Norge skal det være funnet en pil fra vikingetiden som har en V-skjøt i skaftet, en mulig reparasjon. Å lage forskaft, dvs lage pilskaftet av to deler er kjent også fra nyer tid. Og steinalder? Mulig jeg husker feil nå :oops: En av vikingpilene fra Oppdalen har også hatt en skjøt hvor skaftet er skåret skrått av ved midten for å kunne skjerfeskjøtes.
Det er særlig de bladformede, tveeggede jaktpilespissene man finner fra vikingetiden, egnet til jakt på dyr eller også mennesker uten rustning. De brede eggene kutter effektivt opp muskulatur og blodårer, med kraftig blodtap som følge. De mer spesialiserte stridspilene med langslank, sylformet spiss egnet seg spesielt for å trenge igjennom rustning, særlig brynje. Disse forekommer både med firkantet og trekantet tverrsnitt i spissen. Gjentakelse fra 2 avsnitt opp Det forekommer også mange pilspisser som er av en type smale bladformede spisser, nærmest som en mellomting mellom jakt og stridspiler. Disse var sikkert også velegnet til strid.
På velbevarte jaktpilspisser kan man utifra verktøysporene se hvordan de ofte er senkesmidd på lignende måte som spydspisser. Det vil si at de først har blitt smidd med firkantet tverrsnitt, nesten som en stridspil. Deretter ble de varmet opp en siste gang og stukket inn og smidd i et tosidig verktøy, som hadde avtrykket av den bladformede profilen i hver halvdel. Dette var en effektiv måte å flate ut pilbladene på og gav konsitent kvalitet med minimalt etterarbeid. Pilspissene smidd på denne måten fikk også et elegant utseende med rene linjer, markante rygger og innhule overflater mellom egg og rygg. Denne produksjonsmetoden vitner om spesialisert pilspissproduksjon. Spissen av jaktpilspissene har tendens til å ha en litt buttere slipefas de siste milimeterne for å gjøre den mer robust og hindre at den ytterste spissen bøyde seg om den treffer traff? noe hardt.

Fra de islandske sagaene er Gunnar fra Lidarende kjent som en stor stridsmann og en fremdragende bueskytter. Etter å ha kommet til å drepe to fra en annen slekt blir han til slutt lyst fredløs og står uten rettsvern. Ti av hans fiender angriper ham nå på gården Hliðarendi med mord i sinnet. Alikevel klarer Gunnar å holde dem fra livet med buen sin, og sårer og dreper de fleste. Når strengen på buen til slutt kuttes snur kampen for Gunnar. Hans lunefulle kone vil ikke hjelpe ham med å lage en ny buestreng av hennes hår og Gunnar bukker under for overmakten etter heltemodig kamp med Atgeiren Hva er det? sin. I Danmark er det jomsvikingen Palnetoke som er den mest kjente bueskytteren. Han var en venn av kong Harald Blåtann, men etter for mye selvskryt over sine evner blir Palnetoke tilslutt tvunget til å skyte et eple av hodet på sin egen sønn. Senere ender den hedenske Palnetoke opp med å støtte Svein Tveskjegg i et opprør mot Svens far, kristningskongen Harald Blåtann. Palnetoke gir Harald sitt uverdige endelikt ved å skyte en pil opp i baken på kongen når han bøyer seg ned forran et bål.

Langbuen
Definisjonen av langbue er noe varierende. De skal være så lange som en mannshøyde eller noe mer, laget av ett stykke treverk. De er ganske rette når de ikke er spent opp og tverrsnittet er gjerne ganske rundt eller D-formet og endrer ikke form ved grepet . Langbuer er normalt av barlind, som er det treslaget som best tåler den påkjenningen de virkelig tykke krigsbuene skaper i bueveden. I Harald Hardrådes saga beskrives det at kongen skyter med en almebue. Det norrøne ordet for barlind, ý eller ýr ble bruk som synonym for bue. Tilfeldig var det jo ikke at den norrøne bueguden Ull bodde i Ýdalir, Barlinddalen og at ýdróg var en betegnelse for buestreng. Asketre er også et treverk som egner seg som buemateriale.

Fra Den eldre Edda har vi navnediktet Boga heiti. Her får vi en regle som poetisk gjengir bueskuddet og pilens flukt. Det ramses opp treslag og toved-konstruksjon som vi finner igjen i det arkeologiske buefunnmaterialet:

Almr, dalr, bogi,
ýr ok tvíviðr,
sveigr, glær ok þrymr,
sómr, skálgelmir.

Alm, dal(formet), bue,
barlind og toved,
bøyer, kaster og trommer,
stiger, kurver (og) stuper
(som en hauk).


Fra vikingetidens Hedeby er det funnet deler fra 7 buer . Alle er av barlind med unntak av bue nr.7 som er av alm. Én er bevart i full lengde mens de seks andre bare er bevart som endestykker på 16-50cm. Bue nr.1 er bevart i full lengde på 191 cm. Arbeidslengden på buen, det vil si lengden mellom strengfestene har vært omtrent 180 cm . Midten er 4,0 cm bred og 3,3 cm tykk, et nesten rundt tverrsnitt som blir gradvis tynnere og mer oval mot endene. Det er ikke noen synlig overganger til grepet. De andre bevarte bueendene er også ovale og svakt D-formede i tverrsnittet. Hedebybuene er generelt laget av veldig små trær med den følge at margen kjerneveden? finnes inni buen og delvis kommer ut på baksiden mot endene. På forsiden følger overflaten den ytterste årringen fra treet. Ved strengfestene har flere av buene fra Hedeby en antydning til en bøy bakover. På den hele buen, bue nr.1, blir endene også litt bredere og tykkere etter bøyen. Fortykkede og bøyde ender samsvarer ekstemt godt med en engelsk manuskriptavbildning datert ca 1130. Her er det også tegnet svært detaljert hvordan strengen har vært knyttet fast i den nedre enden av buen med flere løkker og knuter. På de bevarte buene har den nedre enden ingen hakk for feste av strengen, Kun knutene, tykkelsforskjellen i buestaven og eventuelt bøyen har bidratt til å fiksere strengfestet. I den øverste enden har hedebybuene et strenghakk. Hakket finnes kun på den ene siden og er i alle tre tilfeller på venstre side, sett fra innsiden av buen. Her har strengløkka vært skjøvet på plass når buen har blitt strenget opp. På buene nr.1 og 7 er det i tillegg en uvanlig detalje. En jerntapp har blitt spikret inn i fronten av buen 10-11 cm nedenfor strenghakket. Denne har holdt strengløkka når buene var strenget ned, og hindret at strengen ble hengende å slenge når buen ikke var i bruk. Selv om selve strengen på vikingetidsbuene ikke er bevart kan avstanden mellom strenghakket og strengholdertappen brukes til å beregne omtrentlig strenglengde og hvor stram oppstrenging bue nr.1 fra Hedeby har hatt. Hedebybuen har vært en kraftig bue, velegnet ved krigføring. Rekonstruksjon har vist en trekkraft på minst 90 pund. Dette kan gi en effektiv rekkevidde på kanskje 200 meter punktum.
I Ballinderry i Irland er det funnet en langbue sammen med et vikingesverd. Med eller uten e? Den dateres til 900-tallet. Den er av barlind og lengden er på 185 meter Den var lang :wink: :D . Tverrsnittet er en mellomting mellom ovalt og firkantet og blir tynner ut mot endene. På midten er den 3,8 cm bred, 2,86 cm tykk og noe grep er ikke fremhevet. På samme måten som Hedebybuen mangler buen fra Ballinderry strenghakk i den nedre enden, men har et sidehakk på den venstre, øvre siden. Med sin mer flate forside ser det ut denne buen er tatt ut av et større tre enn hedebybuene. (I tillegg skal det være funnet et 40 cm langst stykke av en barlindbue i et slavisk borganlegg i Oldenburg, Østholstein. I Dublin er det muligens også et buefunn, og to langbuer skal også være funnet i Staraja Ladoga).

To-ved-buer
I norrøn litteratur nevnes det finsk bue og tvividr (to-ved) bue. Fra samene kjenner man til en tradisjon med å lage to-ved-buer ved å lime sammen skinner av bjørk og furu/gran og surre rundt never. Bjørka tåler strekk bra og settes på utsiden av buen, mens furu tåler sammentrykning og derfor går på innsiden. Dette er vel igrunnen ikke helt sant, fordi vanlig furu ikke liker kompresjon. Burde presisere at det er tennar eller reaksjonsved hos furu. Kanskje? Det har vært regnet som mulig at nordmenn og svensker har tatt opp denne effektive bueformen fra sine samiske naboer. I det islandske skriftet Bergsbók finnes det en beskrivelse av en mann ved navn Finn Eivindsson fra Herland. Finn var selv en fremdragende bueskytter og han skal ha laget Einar Tamberskjelves svært kraftige bue. Herland er dagens Herjedalen, en del av det sør-samiske området. Finn antas å være av samisk eller finneslekt, kanskje en representant for den samiske buetradisjon som tas opp av vikingene. I de norske middelalderbyene Oslo, Bergen og Trondheim ser vi mange funn av dekorerte buefragmenter av to-veds typen fra før 1200-tallet og et tid framover.
Sammenlignbare buefunn finnes også fra vikingetiden . En er funnet i Vibby myr i Nord-Sverige . Den er datert til 1000 eller 1100-tall, er av furu og har én flat og én hvelvet side. Vibbybuen er ansett å være laget i samisk tradisjon og har mulige tegn til surring. Den flate, udekorerte siden av Vibbybuen antas å ha vært pålimt en skinne av et bjørketre, men den er ikke bevart. På den hvelvede siden er det skåret inn linjer langs kantene og enkle ornamenter ved håndtaket og mot endene. Dekoret har vært på buens bukside, den siden som vender mot strengen. Vibbybuen mangler endene og er nå 126 cm lang, men kan ha vært ca 140 cm. På det bredeste er den 4,5 cm og 0,8-0,9 cm tykk, ved grepet smalere og tykkere. Tilsvarende er en bue fra Jokkmokk, bevart 108 cm lang, opprinnelig over 120 cm. I Norge er det funnet en bue i en torvmyr på Å i Senja, Troms . Nå 1 meter lang, opprinnelig 1,6-1,8 m. To-vedbuer med neversurring er også funnet i Novgorod.

Kompositte buer og østlig bueutrustning
I Birka mener man å kunne spore innslag av bueutrustning fra østeuropeisk tradisjon . Her er det snakk om beindel fra kompositt bue, deler fra en et? spesielt type pilekogger som er bredest nederst med pilene opp ned og en bueskytterring. Relativt korte buer av østlig modell med sterkt vinklede ender og en B-formet profil finnes det rikelig av i kontinentale avbildninger fra vikingetid og tidlig middelalder. (Rytterbueskying skal ikke tas opp nærmere her, men det kan nevnes avbildningen av en normannisk bueskyter til hest helt på slutten av Bayeuxteppet i en ryttergruppe som forfølger flyktende angelsaksere).

Pilkogger
I tillegg til viktige buefunn er det i Hedeby også funnet lærrester fra hva man mener er et pilekoggere av lær fra vikingetiden, et örmalr. Munningen, sidestykker og opphengs hemper er bevart. Læret er dekorert. En rekonstruksjonstegning er gjort, selv om den ikke passer helt med de bevarte restene.
På Bayeuxteppet avbildes en bueskytter med flere piler i buehånden mens han skyter. Ved hoften har han et pilekogger festet med belte i livet. Også flere normanniske bueskyttere har koggere i belte, men minst én har også ett i en skulderreim på ryggen. Også på kontinentale avbildninger kan man iløpe av vikingetiden se avbildninger av pilekoggere med skulder- og ryggoppheng.

Andre avstandsvåpen
...
- Ivar Malde
mob: 991 55 405

Kviljo Buemakeri
Brukeravatar
Vegard
Nybegynner
Innlegg: 15
Registrert: 04 apr 2006, 18:46
Sted: Oslo

Takk for innspill Ivar

Legg inn av Vegard »

Takk for innspillene Ivar. Det var noen poenger der jeg må ta til etterretning, blant annet om furu i to-vedbuer, og noe sære ordbruk og formulering som kan være uklart for lesern.

Når det gjelder hedebybuene ser jeg du har kommentert setningen:
"...Hedebybuene er generelt laget av veldig små trær med den følge at margen kjerneveden? finnes inni buen og delvis kommer ut på baksiden mot endene..."
Mulig poenget mitt er dårlig formulert, men det er at trærne disse buene er laget av har vært så små at selve margen er med i buen. Særlig er det tydelig på den hele hedebybuen, hvor ved tynningen mot endene så synes margen på baksiden/buksiden av bueveden.
Brukeravatar
Kviljo
Master bowyer
Innlegg: 3650
Registrert: 09 jan 2006, 01:15
Bosted: Lista
Kontakt:

Legg inn av Kviljo »

Aha! Nå forstår jeg. Akkurat som på barlindarmbrøsten fra Bergen med andre ord, der senteret i treet/den første årringen også er med.
Siden den først kommer ut ved tuppene må det jo være snakk om en stokk med ikke mer enn 5-6-7 cm i diameter?
- Ivar Malde
mob: 991 55 405

Kviljo Buemakeri
nilstor
Mester
Innlegg: 554
Registrert: 09 jan 2006, 09:53
Sted: Levanger, Norway

Legg inn av nilstor »

Ikke enkelt å gi gode svar på disse spørsmålene, nei! I følge Snorre, så skjøt Einar så hardt at da en pil bommet på Eirik jarl og traff i treverket, så gikk den inn like til surringen. Hele spissen var altså begravd i treet.

Det er vanskelig å si noe om holdet, men hvis de lå rekke mot rekke (ligger egentlig implisitt i Snorres tekst), som var det vanlige i vikingtidens sjøslag, kan holdet ha vært opp mot tretti meter, eller muligens litt lenger, siden "Ormen lange" var så stor. Vi vet ingenting om hvilke spisser Einar hadde på pilene sine, men hvis vi antar at han brukte noe som lignet den tids jaktspisser, så skal det en ganske stor kraft til for å drive dem ti centimeter inn i kompakt eik, som skipene den gang var bygd av. Det er derfor ikke urimelig å anta at Einars bue var på 150 pund eller mer, uten at jeg har noen oppfatning om hvilken type han skjøt med.

Når det gjelder begrepet "ørdrag" (stemmer det at dette antyder et trekk til øret?), er jeg noe i tvil om dette kan være så langt som 380 meter. Dette innebærer at en favn var på tre norske alen, 63 cm, altså 1,89 m.
Grunnen til at jeg tviler, er at i 1928 satte Howard Hill verdensrekord for langbuer med et skudd på 358,11 meter, og brukte en 28" fluktpil på bortimot 25 gram, og en bue på 172 pund. Denne verdensrekorden var altså over tjue meter kortere enn det som et lite årtusen tidligere tydeligvis ble betraktet et slags standardmål. Spørsmålet blir vel hvor lang en islandsk favn var på den tiden? Men vi kan jo også spekulere på om dette målet baserer seg på komposittbuer av asiatisk type? Dét er ikke umulig.

Når det gjelder lengdene som Einar Tambarskjelve og Olav Tryggvason skal ha oppnådd, tror jeg nok mytene har løpt litt løpsk. Med den tids utstyr er jeg tilbøylig til å avvise slike lengder. Verdensrekorden med håndholdt bue i dag er på 1222 meter og noe, skutt i såkalt fristil, hvor det ikke er noen begrensninger på noen del av utstyret. Jeg ser på det som umulig å skyte så langt med bue av tre, ikke en gang med tovedbue. Hvis det er noe hold i disse lengdene, må de være resultat av flere skudd etter hverandre, minst tre.

Noen ord om pilvekter: Det at totalvekten øker utover vikingtiden, antyder absolutt kraftigere buer. Dette har vel sammenheng med utviklingen i forskjellige typer kroppsbeskyttelse som det ble nødvendig å skyte igjennom. Men også på jakt er det en fordel med tunge piler med store spisser, de lager større sår som fører til raskere blodtrykksfall, og dermed raskere avliving. Gjennomsnitts skuddhold fra bogasteller i Tyskland, og også Norge, var mellom 8 og 15 meter, og med buer på 60-70 pund skyter du tvers gjennom en rein på det holdet, og forårsaker derved maksimal blødning.

Men det skulle nå vært moro å prøve seg på en rå oksehud med en butt pil! Noen som skal slakte oksen sin snart?
"And he was clad in cote and hood of greene.
A sheef of pecock arrwes, bright and keene,
.....
His arrwes drouped not with fetheres lowe,
And in his hand he bare a mighty bowe."
Brukeravatar
Vegard
Nybegynner
Innlegg: 15
Registrert: 04 apr 2006, 18:46
Sted: Oslo

ørdrag og favn

Legg inn av Vegard »

"Fra norrønt har vi overlevert det norrøne ordet ördrag, et bue- eller piletrekk. Et ördrag angis visstnok i islandske middelalderlovtekster som en lengdeenhet for et bueskudd på tohundre faðmar (380 meter)."
Ørdrag eller ördrag betyr nok bare piletrekk eller buetrekk. "ör" kan bety pil (som i orvar), men kan også være en avledning av "ýr" som betyr barlind og følgelig også betyr bue.
Jeg trodde også først at ørdrag kunne bety øretrekk (det er jo en veldig fristene tolkning), men har vel nå gått bort i fra det om ingen andre har ennå bedre etymologiske argumenter.

Jeg har hatt problemer med å finne den islandske lovkilden jeg snakker om her. Derfor sier jeg det litt vagt. En islandsk favn er ihvertfall like under 1,9 meter, noe som vel er basert på menneskekroppen (en gjennomsnitts skandinav, mann, burde ha et armspenn fra fingertupp til fingertupp i den størrelsesordenen).
- Vegard Vike
Brukeravatar
Are
kaptein
Innlegg: 2134
Registrert: 09 jan 2006, 23:18
Bosted: Kragero
Sted: Kragerø
Kontakt:

Legg inn av Are »

Mye bra her Vegard. Gleder meg til å se det ferdige resultatet.

Noen kommentarer:
Den vanlige normann har ingen følelse av hvor mye et pund er, og det er bare inngrodde buemennesker som ikke har skjønt at man faktisk kan beskrive trekkstyrken på en bue i kilo. Selv japanerne gjør det, og de er konservative de :) Når resten av teksten har metrisk system, burde du kanskje være konsekvent.

Ad trekkstyrke. Når man tenker på at den kraftigste buen man har gravd opp fra Mary Rose er på rundt 180 pund, skutt av datidens yrkessyttere, tror jeg ikke man skal gå mye over det. Dagens verdensrekord i kraftig bue er 200 pund skutt av en syk engelskmann. Å mene at de kan ha hatt buer på opp mot 250 tror jeg er i drøyeste laget.

Ad pillengder og trekk. Å konkludere med at pilene fra Oppdalsfjella var så lange at man kunne trekke til øret tilsier at datidens mennesker hadde svært korte armer. 75 cm langt skaft tilsier ikke langt trekk, snarer tvert i mot, og buene behøver ikke være spesielt lange for å takle en slik pil.

To-vedbuene: Der vet man lite, og det spekuleres fremdeles i hva som er rygg og buk, og om det har vært brukt tenner. Jeg er forsåvidt enig i det du sier, men jeg vet andre er uenig.

Sier meg også enig i Nils sine komentarer om lengder. I tillegg har jeg en rettelse på skuddene på Spangareide. De ble målt med GPS av typen svært nøyaktig i fjor og de endte på 1135 meter og Olav Tryggvassons pil til 950 meter, i følge Olav RB

Ellers håper jeg du har en del margtekst og illustrasjoner som beskriver ting som nevnes i teksten Du kan jo også spørre om å få noen bilder av Oddmund av hans rekonstruksjoner av Hedebybuen.

Stå på Vegard, dette blir bra.
Brukeravatar
Vegard
Nybegynner
Innlegg: 15
Registrert: 04 apr 2006, 18:46
Sted: Oslo

1172 og 928m ELLER 1135 og 950m

Legg inn av Vegard »

Hum... Kan man stole på Olav Rand Bringa? :?
Avstandene fra Klovnehaugen til de to steinene ble målt av ingeniørvesenet i Lindesnes kommune ved hjelp av GPS-utstyr våren 2005. Instrumentene bekreftet ganske godt øyemålet til Peder Claussøn Friis og viste 1172 meter for Einars skudd. Olav Tryggvasons pil nådde 928 meter.
http://www.levendehistorie.no/index.php ... appskyting
Det var altså her kongen tok med seg sine menn på kappskyting til underholdning og tidtrøyte. De valgte den naturlige standplassen for konkurransen på toppen av Klovnehaugen, en stor gravhaug øst for selve Spangereid, og skjøt over bygda og jordene vestover mot Ravnefjellet. Einar Tambarskjelve vant en overbevisende seier med buen Tamb og slo også sin egen konge. Det spesielle med det sagnet som Peder Claussøn Friis fikk fortalt var at det ikke bare kunne fortelles hvor skytterne sto, men også hvor pilen til Einar og Olav slo ned. Begge ble merket med høye bautasteiner, og de står der fortsatt. Den ene, den som markerte hvor pilen til Einar Tambarskjelve landet, havnet riktignok etter hvert i grunnmuren til et hus og ble erstattet av en ny på samme sted, men vi vet altså hvor langt de skal ha sendt pilene. Peder Claussøn Friis er forsiktig med å gå god for historien og kaller det hele et rykte, for skuddlengden til Einar var på utrolige "en halff Fierding". Avstanden er målt til 1135 meter. Olav Tryggvassons pil nådde nær 950 meter. Det er ingen rapporter om hvor pilene til de andre mennene i følget falt ned, men et normalt langt skudd med langbue ser ut til å ha ligget på mellom 200 og 300 meter.
http://www.langbue.no/fortell/spange.htm
- Vegard Vike
Brukeravatar
Vegard
Nybegynner
Innlegg: 15
Registrert: 04 apr 2006, 18:46
Sted: Oslo

Tennar furu

Legg inn av Vegard »

Har tennarfuru noe å stille opp med når det gjelder å være ryggved? Tåleevnen for strekk / strekkfasthet til sammenligning med bjørk er jo virkelig dårlig. Blir vel også bare værre for tennar furu enn for vanlig furu?
Jeg antar at seintvoksende furu har mye bedre kvaliteter enn det som er i tabellene nedenfor, som kanskje er basert på hurtigvokst furu for hva jeg vet.

http://www.lauvtrebruk.no/exec/26/Mekan ... kaper.html
og
http://www.trefokus.no/fullstory.aspx?m=696&amid=2827
Tennar
Alle bartreslag danner trykkved som reaksjonsved, også kalt tennar.
Dette er en reaksjon for å stabilisere treet i naturen. Tennarveden dannes på trykksiden av stammen for å rette opp treet. Tennarveden i furu har generelt langt lavere styrkeegenskaper enn normalved. Dessuten har den langt større krympningspotensiale i trevirkets lengderetning enn normalved. Dette medfører ofte deformasjoner som flatbøy, kantkrok og vindskjevhet. Tennarveden er mer brungul enn normalved, og lar seg dermed sortere ut.
- Vegard Vike
Brukeravatar
Kviljo
Master bowyer
Innlegg: 3650
Registrert: 09 jan 2006, 01:15
Bosted: Lista
Kontakt:

Legg inn av Kviljo »

Jeg håper på å få satt av tid til å teste akkurat dette iløpet av semesteret.

Dersom tennar-furu mot forventningene skulle ha gode strekkegenskaper er det jo fullt mulig at man har brukt furu som rygg.

Ut fra det lille jeg har jobbet med furu og tennar vil jeg tro at tennaren er sterkere både i trykk og strekk enn vanlig furu. Vanlig furu er iallefall helt ubrukelig som buemateriale, om man ikke lager buen ekstremt brei, noe som ikke er tilfellet for tovedsbuene. Fersk furutennar er iallefall mye hardere enn vanlig furu, sånn ut fra en negl-trykk-merke-test :wink: Også er den merkbart mye tyngre å sage igjennom.

Tror nok også at seintvoksende furu er sterkere enn hurtigvoksende, selv om det også avhenger av forholdet mellom tidlig- og sein-ved (early and latewood ;)).

Strukturen i bruddflatene på de fleste fragmentene fra Bergen samsvarer godt med bruddflatene hos den tennarfurua jeg tok livet av. Ta dette med ei klype salt, for jeg har ikke sammenlikna de direkte, men ut fra det jeg husker var strukturen veldig lik, og ganske forskjellig fra vanlig furu.
- Ivar Malde
mob: 991 55 405

Kviljo Buemakeri
Brukeravatar
Vegard
Nybegynner
Innlegg: 15
Registrert: 04 apr 2006, 18:46
Sted: Oslo

Bogi heiti (dikt fra Edda)

Legg inn av Vegard »

Hum...
Det er ikke så lett med den norrøne poesien og disse ordspilldiktene:
http://www.heimskringla.no/original/sno ... thulur.php

Har måttet endre endel på oversettelsen min av "Bogi heiti", verset som jeg gjengav i bokkapittelutkastet. Nå er det blitt til:

Bogi heiti (nr.56)
Almr, dalr, bogi,
ýr ok tvíviðr,
sveigr, glær ok þrymr,
sómr, skálgelmir.

Alm, dalformet, bue,
barlind og toved,
svikter, bærer kastet og knaker,
samles, balanserende hane.


Diktet kan tas som en ren oppramsing av ord, men er tydelig ment å gi bilder i hodet hos leseren. Enkelte av ordene er svært vanskelige å gi en god oversettelse; glær, þrymr, sómr, skál-gelmir.
Vegard skrev:...
Almr, dalr, bogi,
ýr ok tvíviðr,
sveigr, glær ok þrymr,
sómr, skálgelmir.

Alm, dal(formet), bue,
barlind og toved,
bøyer, kaster og trommer,
stiger, kurver (og) stuper
(som en hauk).
[/color]
...

Det finnes orddikt om pilen også, men disse har jeg ikke bearbeidet ennå:
Ör.

54.
Ör er ok akka,
oddr, hvítmýlingr,
fenja ok drífa,
flaug, dynfara,
bösl, böl, bílda,
broddr ok hremsa,
gögnflaug ok þrös,
gögn ok skaftsnör.


55.
Flugglöð, flugsvinn,
fífa ok skeyti,
geta skal Fenna
ok Gusissmíðis,
Jólfs smíði er,
en efzt þura.
Sist redigert av Vegard den 13 aug 2006, 14:24, redigert 1 gang totalt.
- Vegard Vike
Brukeravatar
Are
kaptein
Innlegg: 2134
Registrert: 09 jan 2006, 23:18
Bosted: Kragero
Sted: Kragerø
Kontakt:

Legg inn av Are »

Ad lengder og rettelser:
Jeg vet Olav fikk målt disse skuddene, og siden han i den ene teksten henviser til målingene og i den andre ikke gjør det, får vi vel ta utgangspunkt i at det er de riktige tallene. Hvis ikke er det vel bare å sende ham en e-post :)

Ad tennar: Ut fra det lille jeg vet skal det visstnok være ganske sprøtt treverk sammenliknet med vanlig furu. Ivar, du som er så godt inn i magasiner og studier, kan ikke du få ordnet en test av originalene om det er tennar i dem. Jeg har vært inne på tanken om det lenge, men aldri fått ut fingeren. Jeg regner med at tennar er klart sterkest i trykk i motsetning til strekk da det er det reaksjonsveden er utviklet til å motstå. Men du kan jo bare prøve hvordan den oppfører seg som strekkved...
Svar